I denne bloggen ser vi på utstyret til den ateniske marine-hoplitt Pelagios i 415 før Kristus. Han seiler med hærføreren Alcibiades på en triere til Sicilia for å beleirede bystaten Syracuse, som en del av Peloponneserkrigen. I andre halvdel av det femte århundre f.Kr. var den greske verden nemlig i grep av en altomfattende konflikt mellom Athen og Sparta, som ble utfought langt utenfor halvøya.
Hoplitten og polisen
I det gamle Hellas sto polisen (og borgerskapet i den) sentralt i samfunnet. Mannlige borgere av disse polisene hadde både økonomiske privilegier og spesielle rettigheter. De fikk deltake i eksklusive religiøse ritualer og bestemme på ulike nivåer i det politiske systemet i byen sin. Stillingen som borger i polisen kan sammenlignes med krigerklassen i andre indo-europeiske samfunn. Som disse beslektede folkeslag var det greske samfunnet hierarkisk og delt inn i klasser, hvor det ikke ble gjort skille mellom krigerklassen og religiøs klasse. Borgerskapet i en polis var derfor ikke bare et privilegium, men ga også forpliktelser. Den største av disse var en form for militær verneplikt for mannlige borgere: hvis du var medlem av bystaten, måtte du også kunne forsvare den. Denne koblingen mellom politiske rettigheter og militære plikter fungerte også den andre veien: slik oppsto den ateniske demokratien fordi roerne på den ateniske flåten fikk innflytelse fra statsmennene Solon og Cleisthenes, nettopp fordi de kjempet for sin by.
Hopplitter var som borgeroldater i sitt daglige liv bønder eller håndverkere med juridisk status, som måtte skaffe sammen sitt eget våpenutyr og ble mobilisert i krigtid for å kjempe for sin polis. Dette var ikke alltid tilfelle: slik var spartanske hopplitter et unntak fordi disse også i fredstid nærmest bare sysselsatte seg med politikk og krigskunst. Alt annet arbeid i det spartanske samfunnet ble utført av Perioikoi og Heloter, underklasser av ikke-borgere. På grunn av deres sterke kultur av småskala autonomi, konkurranse og selvbestemmelse var grekerne hetten mot enhver form for dominering utenfra; de så på dette som en form for slaveri sammenlignet med gresk 'frihet'. Denne friheten hadde den nederste (arbeidende) klassen ikke, de tilhørte landet og hadde ingen juridisk status.
Poliser som Athen og Sparta hadde sitt eget styre og byidentitet, men delte en felles gresk kultur av gjensidig konkurranse. Disse byene hersket nemlig over det omliggende landet og kom konstant i konflikt med hverandre om makt og territorium. Hver sommer var en 'krigsesong', hvor byene kjempet disse konfliktene med hverandre. Dette ble gjort i feltslag hvor schildmurene (falanks) fra begge sider støtet mot hverandre og dyttet til en av de to linjene ble brutt. Måten hopplittene kjempet på i disse feltslagene på gjorde at deres felles identitet ble styrket: de oppfylte sammen med venner, familiemedlemmer og kjente deres samfunnsmessige plikt og ble beskyttet av skildet til soldatene (og medborgerne) ved siden av dem. Gjennom denne sterke bykriegskulturen verdsatte ikke bare individuelle heltedåd av grekerne, men også en slags kollektiv heltedåd for prestisjen til bysamfunnet.
Det ateniske imperiet
Etter at grekerne hadde drevet ut den persiske hæren til Xerxes i 480 før Kristus fra den greske halvøya, var det stor interesse blant grekerne om å danne et forsvarsallianse som kunne forhindre en ny invasjon. Athen tok initiativet ved å danne denne alliansen i 477 f.Kr.: den såkalte Deliske Søalliansen (også kalt 'Den Delisk-Attiske Søalliansen').
Søalliansen ble satt opp av Athen som samarbeid mellom likestilte, men eksisterte i realiteten for å skape atenisk hegemoni over Egeerhavet. Ikke alle bystater kunne levere tropper eller skip og derfor påla Athen dem et økonomisk bidrag til alliansens kasse, først bevart på øya Delos og senere på den ateniske Akropolis. Denne kassen ble brukt til blant annet å bygge den ateniske flåten og de enorme festningsverkene mellom Athen og den gloende nye havnebyen Piraeus, de såkalte 'Lange Murene'. Da krigen med perserne ble avsluttet i 449 f.Kr., fortsatte den Deliske alliansen å eksistere, selv om det opprinnelige formålet med alliansen var forsvunnet.
Gjennom økonomisk og militær press på mindre poliser spredte Athen sitt demokratiske system. Nye kolonier og bystater som overtok dette politiske systemet med atenisk hjelp, ble lojale til den Deliske alliansen. Den ateniske flåten og demokratiet ga muligheter til fattigere grupper for å få politisk innflytelse. Dette førte til sterke demokratiske (og dermed atenisk-tilhengige) bevegelser i mange greske bystater innenfor og utenfor alliansen. Gjennom denne maktpolitikken ble Athen det økonomiske, politiske og kulturelle sentrum av den greske verden.
Hersker av aristokratiske og oligarkiske poliser følte seg truet av disse utviklingene og fryktet å miste sitt aristokratiske system og selvstendighet. De opprettet en motpool mot Athen, den såkalte Peloponnesiske alliansen med Sparta som leder. Det oppsto en kald krig i den greske verden: Sparta mot Athen, aristokrati mot demokrati. Disse alliansene sto også militært på meget asymmetrisk måte overfor hverandre. Slik hadde den Deliske alliansen langt den største og mest utviklede søkrig, men den Peloponnesiske alliansen hadde det sterkeste landlandet.
Peloponneserkrigen
Krigen brøt ut i 431 f.Kr., da spartanerne trakk fram med en landhær gjennom Attika for å beleirede Athen og havnebyen Piraeus. Athenerne ble beskyttet av de lange murene, men året etter ble de rammet av en alvorlig pestepidemi. Denne forårsaket 30 000 dødsfall, inkludert Perikles, den ateniske statsmenn som hadde spilt en stor rolle i oppbyggingen av atenisk makt. De neste ti årene kjempet Athen og Sparta med hverandre på fastlandet, men fra disse konfliktene kom ingen definitivt vinner. Dette førte til at en midlertidig våpenhvile ble erklært.
Andre fase av krigen begynte i 415 f.Kr. da Athen under ledelse av Alcibiades forsøkte å erobre Syracuse, den spartanske allierten på Sicilia. Denne ekspedisjonen mislyktes imidlertid så ille at den ateniske flåten og krigsmagten ble nesten helt ødelagt. Med halen mellom bena flyktet athenerne tilbake til Hellas for å likke såret sine og raskt bygge en ny flåte. I mellomtiden utviklet spartanerne også sitt eget søkrig, nesten like sterkt som Athens. De gjorde dette med hjelp fra sin gamle fiende; den persiske kongen Darius II støttet dem med en stor mengde sølv, i håp om at han kunne gjenerobre deler av Anatollia fra det ateniske imperiet. Ved neste søslag ville athenerne fortsatt ha en større flåte enn spartanerne, men deres hegemoni over Egeerhavet var brutt.
Den berømte spartanske søhærføreren Lysander lokket således athenerne inn i 405 f.Kr. i et bakhold ved å stramme til kornforsyningen og ødela den ateniske flåten i søslaget ved Aegospotami. De håpløse athenerne ble deretter drevet tilbake til sine lange murer, men denne gangen holdt de ikke ut beleiringen lenge. Året etter ga det sultne Athen seg til slutt opp, etter en nesten 30 år lang krig som hadde dratt hele den greske verden med seg.
Selv om bystatene Thebe og Korinthe talte for å ødelegge byen og gjøre den ateniske befolkningen til slaver, var Lysander sterkt imot dette. Han minnet dem på at Athen hadde spilt en viktig rolle i de persiske krigene og valgte å gjøre Athen til en oligarkisk vasallstat av Sparta. Dette skjedde også; selv om det ikke varte lenge før athenerne skulle reiste seg i opprør i navnet på deres demokrati.
Klær
Pelagios har under sitt våpenutyr en tunike, en belte og et par enkle lærsan daler. Hvis det regner eller hvis han har det kaldt på sjøen, bærer han sin tykke ullmanttel.
Chiton (tunike)
Greske tunikaer var laget av linea, noen ganger også av ull. Tunikuen som Pelagios har under sitt våpenutyr har lange ermer, men i de varmere månedene bar greker ofte lette plagg som lot armene og skuldrene være ubedekket. Klassiske greker bar ingen bukser under tuniken sin, fordi de så på dem som barbariske.
Sandaloi (sandaler)
På grunn av det varme, tempererte klimaet ble sandaler (sandaloi) som disse båret i det klassiske Hellas og resten av Middelhavsområdet. Selv om Zeno bærer enkle militære sandaler som er mindre åpne for å beskytte føttene bedre, var det i oldtiden konstant nye modetrends for sandaler som ble bestemt av det modige Athen.
Ved siden av sandaler bar man fra det femte århundre før Kristus også en slags snørskoer (som endromis og embades) og om vinteren sokker av filt (piloi) for å holde føttene varm.
