Ringbrynjedelere

Ringbrynjehuette eller ringbrynje coif

Ringbrynjehuetten var i århundrer en uunnværlig del av europeisk krigsutstyr. Denne fleksible beskyttelsen, bygget opp av tusenvis av metallringer, dannet et rustning som beskyttet hodet, halsen og den øvre skulderregionen. Fra tidlig middelalder til langt inn i 1300-tallet bar riddere, soldater og leiesoldater en ringbrynjehuette som første forsvarslag under hjelmen. Nettverket av ringer fulgte nøye hodets konturer, som gjorde at brukeren kunne bevege seg fritt samtidig som høy beskyttelse mot skjærevåpen ble oppnådd.

Selv om opprinnelsen til ringbrynje går tilbake til den keltiske verden før vår tidsregning, ble ringbrynjehuetten særlig under middelalderen et kjent syn på slagmarken. Ringene ble vanligvis vevd sammen etter det klassiske 4-i-1 mønsteret, der hver ring forbinder fire andre. Historisk ble ringene naglet sammen for å forhindre at de skulle sprette opp under en kamp. Etter hvert som europeiske pantsersmedene raffinerte teknikkene sine, skiftet de til slutt fullt ut til dette fullstendig naglede systemet.

Under en ringbrynjehuette bar man alltid en myk, støtdempende fôring av tekstil eller lær. Denne foringen var nødvendig for å dempe slag som ellers ville treffe rett på skallen. Imidlertid holdt dette laget på varmen, noe som gjorde at soldater måtte forbli oppmerksomme på overoppvarming under lange kamper.

I senmedievalderen erstattet den tradisjonelle ringbrynjehuetten gradvis aventailen.

Aventail

Aventailen var i middelalderen en vesentlig del av hjelmutrusningen. Denne fleksible kraven av metallringer hang rundt underkanten av hjelmen og ga beskyttelse til nakke, hals og ofte også skuldrene. I noen varianter gikk ringbrynjene helt ned til over kinnene eller under ansiktet, slik at bare øynene var frie. Ved visse typer ble en ekstra lapp av ringbrynje, ventailen, påmontert som kunne lukkes over munnen eller holdes åpen for bedre ventilasjon og forståelig tale.

De tidligste formene av aventailer er allerede kjent fra europeisk tidlig middelalder. Hjelmer fra Vendelperioden i Skandinavia viser at dette systemet allerede var i bruk omkring 600- og 700-tallet. Kjente funn som hjelmen fra Valsgärde 8, der en lukket ringbrynjemaske omsluttet det fullstendige ansiktet, viser hvor avansert denne beskyttelsen kunne være. Et annet eksempel er Coppergate-hjelmen fra York, hvor en hengende ringbrynjestripe beskyttet nakken mens kinnene ble dekket av metallplater. Også i byzantinsk militær utstyr finnes eksempler på hjelmer med festepunkter for tilsvarende ringbrynjebeskyttelse.

Under høymiddelalderen utviklet aventailen seg til en standardisert del av bascinet-hjelmen. Fra 1400-tallet ble utføringen videre raffinert: ringbrynjering­ene ble festet til et lærband som ble holdt fast til hjelmen med vervelles (små festenokker). Dermed kunne brukeren enkelt fjerne eller bytte ut aventailen. Mange eksemplarer ble avsluttet med metallornamentale kanter eller en underkant kuttet i spisser, noe som både ga beskyttelse og viste status.

Ved slutten av 1300-tallet ble aventailen gradvis erstattet av fullstendig plattbeskyttelse av nakken, men fortsatte å brukes i lang tid av både riddere og vanlige soldater. I dag er aventailen populær blant gjenskapeere, museer og samlere på grunn av dens viktige rolle i utviklingen av middelaldersk rustning.