I denne historiske rekonstruksjonen står en jurist, lege og lærd fra begynnelsen av femtende århundre sentralt. Gjennom en selvskrevet historie bringer Ruud van Erve de politiske, juridiske og religiøse utviklingene fra den perioden til live. Teksten er skrevet fra perspektivet til hovedpersonen og utgjør en omfattende tolking av livet og verden til en senmiddelaldersk lærd.
Salve lectori.
Etsi me non mosti, volo scribere tibi haec.
Pono te non habare bonum mandatum linguae Latinae, ut pergam in ligua franca.
Jeg står nå foran dere, representanter for Bispen av Utrecht, nær min fødebyen.
Selv om byen ikke har endret seg mye, er det få igjen som jeg fortsatt kjenner, eller som kjenner mig.
Kanskje er det bra hvis jeg forteller dere årsaken til at jeg henvender meg til dere og hvordan det kom til dette.
Bispen av Utrecht ba meg tale til dere, hans jurister og doctores medicinae, for å oppdatere dere om de seneste utviklingene i rettsgangens praksis som finner sted i vår verden. At nettopp jeg fikk denne forespørselen er forståelig siden jeg i en tid har reist rundt i den verden vi kjenner for å studere de juridiske systemene i ulike land og regioner og gi råd til hersker og fyrster.
Denne studiereisen ble født i Bologna ved Alma Mater hvor jeg har hatt en mangeårig stilling som professor i jus og medisin, hvor jeg spesielt har syslet med studiet av romersk rett, som igjen er sterkt i oppsving blant dagens fyrster og rettslig makt.
Jeg mottok en invitasjon fra Bispen for noen år siden under Konstanz-konsilialet, hvor kampen mellom Pavene ble diskutert. Da konsiliet endte i 1418 med en beslutning om å velge Martinus til Pave og både Gregorius og Benediktus og Johannes ble avsatt, og mens jeg forberedte meg på å slutte meg til Jan uten Frykt, hertug av Burgund, i Paris, ba Biskop Frederik av Blankenheim meg også besøke Utrecht for å undersøke den politiske og juridiske situasjonen og bidra til å løse de eksisterende stridene innen Stiftet og ta stilling til sekten til min fødebys sønner Geert de Groote som utbredet seg stadig mer.
Dessverre døde Biskop Frederik to år senere i en alder av 80 år og det har siden oppstått en strid mellom herrene Rudolf av Diepholt, provost av Osnabrück og Rhabbanus av Spires, som ble støttet av den eneste rettmessige Paven Martinus, men som domproost Zweder av Kuilenburg utnevnte som Biskop av Utrecht. Bare helt nylig, i august året 1425, marsjerte denne Zweder inn i byen, lot bannlysningen utlyse over Rudolf og fordrev hans tilhengere, Lichtenbergerne fra byen. En allianse med Filip av Burgund og Arnold av Geldres er kommende, kanskje dere ikke vet det ennå. Biskop Zweder legger vekt på konsiliatets mening frem for kun Pavens beslutninger og har derfor opprettholdt invitasjonen som Frederik ga meg.
Kanskje blir dere svimle av hele denne gangsettelsen og noen forklaring er på sin plass.
Det er viktig at dere innser hvilken stilling jeg har i disse tidene og hvilken vei jeg har gått for å få tale i deres nærvær og for å gi råd til Bispen.
På Allehelgensdag år 1364 ble jeg født i Deventer. Min far var en kjøpmann som seilte på Nordsøen, spesielt til Norge.
I Deventer var forvaltningen i hendene på laug, hvor Bergenvaarerne var den mest innflytelsesrike gruppa. Jeg vokste opp i velstand og hadde lite eller ingen ulempe fra Bispen av Utrechts innflytelse, som visst hadde en katedral og hadde omgitt en del av byen med murer, innenfor hvilke kirkelig rett gjaldt, men resten av byen brydde seg lite om kirkelig påvirkning.
Geert Groote, som også var født i Deventer, kunne nettopp gjennom den relativt begrensede kirkens innflytelse i vår fødeby utvikle sine humanistiske idéer.
For meg var utdanningen på Latinkolen av stor verdi. Der lærte jeg å lese og skrive.
Først fra mitt 4. år besøkte jeg først småskolen, som var opprettet og styrt av stadsbestyrerne, hvor jeg begynte å lære grunnleggende lese- og skriveferdigheter, men også mer praktiske handelsferdigheter, som min far naturlig nok fant svært viktig, regning, bokføring og taleferdigheter.
Latinkolen i Deventer, som jeg fra mitt 7. år gikk på, var visst en kapittelskole, men likevel, under påvirkning av stadsadministrasjonen, rettet ikke bare mot grammatikk, retorikk og logikk, triviumet, men hvor regning og bokføring også hadde en viktig plass. Fordi Geert Groote i mellomtiden syslet med undervisningen var undervisningen gjennomtrengt av studiet av bøker og mindre påvirket av skolastikere som lot seg utnevne kun for å kunne innkassere inntektene.
I 1370 bestemte Pave Gregorius XI, etterfølgeren til Urbanus, seg for å vende tilbake til Roma fra Avignon. Det skjedde til slutt i 1376, hvoretter Clemens VII to år senere ble utnevnt som motpave i Avignon under beskyttelse av Frankrikes kong Karl V. Skismen var født.
I mellomtiden hadde jeg avsluttet min skolegang på Latinkolen og jeg var strålende uteksaminert i mitt 9. år og bestemte meg for å dra til Universitetet i Bologna for å studere videre i teologi, jus og medisin.
1374 var imidlertid et skremmende år. Etter at alle trodde at Svartedøden var beseget, nådde oss rapporter om at det igjen ble fastslått tilfeller i Italia.
Fordi Bologna således lå i faresonen bestemte vi at det var mer fornuftig først å dra til Paris for å studere ved universitetet der.
Det universitetet var langt mer kirkelig og strengt i dogmatikken, men det hadde relativt liten innflytelse på medisin- og rettsfakultetet.
6 år etter starten av studiet av de 7 frie kunster oppnådde jeg min baccalaureat og et år senere la jeg ed som magister artes for å kunne holde de vanlige leksjonene.
Derfor kunne jeg i 1382 starte som magister artes som professor i de frie kunster og samtidig starte mitt studie i juridisk vitenskap og medisin……
Reactie plaatsen