Raske Fakta om Völvaen fra 9. århundre
- Völvaen: Ordrett 'stavbærer'. En respektert seier og rituell spesialist innen Nord-germansk hedenskap.
- Seiðr-Magi: En ekstatisk form for sjamanisme som var nært knyttet til gudene Óðinn og Freyja, med sjelevanring og spådommer som sentrale elementer.
- Osebergfunnet (834 e.Kr.): En kongelig norsk skipsgrav med levningene av to høyt stilte kvinner, en seremonibil og et unikt, kunstrikt vegghengt.
- 9. århundres kontekst: Den tidlige vikingtiden, preget av utvidelsen av Den Store Hedenske Hæren i England og blomstringen av handelsknutepunkter som Dublin og Birka.
Introduksjon: Europa og Vikingutvidelsen i 9. århundre
Det 9. århundre var en dynamisk periode da den skandinaviske verden brøt åpen mot resten av Europa med brutal kraft. Norske vikinger etablerte rundt året 838 et mektig handelsknutepunkt i Dublin, mens danskene med Den Store Hedenske Hæren i 865 erobret store deler av England og etablerte Danelagen. I østen seilte svenske vikinger over elver dypt inn i Russland, hvor de la grunnlaget for Kieven Rus og handlet fra blomstrende sentre som Birka. Samtidig forsøkte misionæren Ansgar å plante de første frøene av kristendommen i nord.
Midt i dette århundret preget av migrasjon, blodige konfrontasjoner og fremvoksende nettverk, var den åndelige kjernen hos dem som ble hjemme dypt rotfestet i animistisk hedenskap. Det absolutte høydepunktet av denne tidlige nordiske kulturen ble begravet i jorden ved Oseberg, Norge i året 834. Blant de fantastiske skattene fant man et silke- og ulltapet som gir oss nøkkelen til den mest mystiske figuren fra vikingtiden: völvaen.
Völvaen: Stavbæreren og hennes Seiðr-Magi
Ordet völva stammer fra det Gamle Norske ordet for stav (vöndr) og betyr ordrett 'stavbærer'. Hun var ikke en marginalisert heks, men en respektert og autoritativ åndelig spesialist som spilte en avgjørende rolle i samfunnet av sin tid. Hennes posisjon sto i en lang tradisjon av vise kvinner og presterinner som vi allerede kjenner fra germanske samfunn fra romersk tid.
Magien som disse seierene praktiserte var kjent som seiðr. Denne maktformen var nært knyttet til gudene Óðinn og Freyja og ble hovedsakelig praktisert av kvinner. Seiðr ble vanligvis utført på en forhøyet trebygning, der völvaen gikk inn i en dyp, ekstatisk transe. Dette ritualet ble nøye ledsaget av støttende sangerinjer som fremførte ritualsanger, de såkalte galdr.
Under denne transen løste hennes sjel (hugr) seg fra hennes kropp for å gjøre en sjelevanring til andre verdener og ånderiket. Denne spesifikke evnen viser sterke paralleller med sjamanistisk praksis blant nabolandet Sámi og andre cirkumpolare tradisjoner. Når hun først hadde kontakt med sine åndelige allierte, kunne hun spå om fremtiden, påvirke været, helbrede syke eller manipulere utfallet av en kommende slag.
Det viktigste instrumentet for seierin var hennes magiske stav, også kalt gandr. Denne staven fungerte som et åndelig hjelpemiddel under hennes ekstatiske reiser. I arkeologiske völva-graver blir disse stavene konsekvent funnet, noe som bekrefter deres sentrale symbolske verdi innen nordisk kult.
Osebergteppet: Visuelt Vitne til en Prosesjon
Osebergskipsgraven, som ble utgravd i 1904, inneholdt levningene av to kvinner av eksepsjonelt høy status. En av dem var muligens dronning Åsa av Yngling-dynastiet, men mange mistenker at den eldre kvinnen var en mektig prestinne eller völva av gudinnen Freyja. Dette støttes av funnene av en treseremonibil prydet med katter (Freyas hellige dyr) og tilstedeværelsen av frø av hallusinogene planter i hennes pose.
Det absolutte krystallpunktet fra graven er Osebergteppet. Selv om tekstilen har blitt kraftig fragmentert gjennom århundrene, viser det en fascinerende rituell prosesjon som plasserer oss direkte inn i en 9. århundres kultuseremoni. På teppet ser vi en prosesjon av tre hest-og-vogn kombinasjoner ledsaget av figurer til fots. I den første vognen sitter to figurer; muligens et gudebilde og hennes prestinne. Denne tradisjonen med å kjøre rundt med et gudebilde i en dekt vogn for å velsigne feltene, ble allerede beskrevet i det 1. århundre e.Kr. av den romerske historikeren Tacitus blant kontinentaltyske germaner under kulten av fruktbarhetsgudinen Nerthus.
I spissen av prosesjonenen går en hornett figur med spyd, et ikonisk bilde som i nordisk kunst blir assosiert med Óðinn og ekstatiske ritualer. Bak vognene går en gruppe på åtte kvinner. Deres tilstedeværelse på teppet, men også på andre billedsteiner som Garde Bote-steinen fra Gotland og funn fra kongegraven i Kivik, antyder et organisert kultussamfunn av kvinner som støttet völvaen under offentlige ritualer.
Masker, Dyretransformasjon og Amuletter
Osebergteppet viser at transformasjon og forkledning var essensielle innen det nordiske ritualet. På fragmentene ser vi ved siden av den hornette spyddanseren også en bevæpnet mann helt kledd i dyrehud. Dette er en mulig henvisning til berserker (bjørnkrigere) som gikk inn i en ekstatisk krigsraseeri.
I tillegg er det avbildet kvinner som bærer svineskin og en figur kledd som rovfugl, komplett med vinger og fuglenakke, som står foran en tempelbygging.
Dette gjenspeiler den sjamanistiske transen der völvaen antok dyrets skikkelse og egenskaper for å reise gjennom kosmos. Svinet ble æret for sin rå kraft og aggresjon, en urgammel tradisjon som går tilbake til proto-indoeuropeiske krigergrupper, koryos, som tusenvis av år tidligere vandret fra steppene inn i Europa.
Arkeologiske funn styrker denne ideen om rituell forkledning. I havnen av handelsknutepunktet Hedeby ble det funnet filtkledte dyremasker fra 10. århundre, og lignende masker ble også utgravd i Novgorod. I tillegg er såkalte maske-amuletter av sølv og bølge utbredt i både mann- og kvinnegraver over hele Skandinavia. Selv om disse anhengene ofte symboliserer guden Odin (under hans kallenavn Grímnir eller Grímer, som betyr 'den maskerte'), gjenspeiler de den dypere betydningen av den sjamanistiske ekstase som tilhørte både völva-ritualene og de militære tradisjonene.
Rekonstruksjonen av en 9. århundres Völva-Drakt
Basert på tekstilrestene fra Oseberggraven og lignende funn kan vi nøyaktig rekonstruere seremonidrakten til en tidlig vikingtids seier. Hennes klær var en blanding av tradisjonell status, funksjonelle attributter og dyp åndelig symbolikk.
Som grunnleggende plagg bar kvinnen en serkr, eller en underkjole. Denne var sannsynlig laget av fint lin eller ull. Selv om lin er vanskelig å farge, behandlet man stoffet dengang med plantestoff og alun, noe som gjorde at den røde fargestoff fra krapp haktet bedre. Dette resulterte i en varm, mursteinrød farge. Hygiene var essensielt her: for religiøse ritualer måtte man vaske seg grundig for å vise fromhet. Rikere kvinner bar derfor et stell sett med pinsett og øreleske på deres brocher.
Over underrkjolen ble den tradisjonelle hengerokken, smokkr, båret. Denne ullne overkjolen
