Om stavøksen
I det 14. århundre fikk den lange øksen en skarp spiss på baksiden og enda en spiss på slutten av skaftet for å kunne stikke. Dette ligner på stavøksen fra det 15. århundre. Stavøksen oppsto fordi det var behov for et våpen som kunne trenge gjennom rustninger av platestål. Våpenet besto ofte av en øksehode kombinert med en spiss eller en hammer.
Det var favorittvåpenet til væpnede stridsmenn som kjempet til fots, og forble populært helt inn i det 16. århundre. Fegtebøker som Le Jeu de la Hache (ca. 1400) og Hans Talhoffer's Fechtbuch (1467) behandler den lange hammeren og stavøksen som viktige riddervåpen for fotgevechter.
Stavøksen
Stavøksen (også skrevet som poleax, pollaxe og andre varianter) er et europeisk stötvåpen på en lang skaft som ble brukt av middelaldersk infanteri.
Ordets opprinnelse
De fleste språkforskere tror at prefikset poll- ikke kommer fra ordet "stav", men fra ordet "hode". Imidlertid tror noen språkforskere, inkludert Eric Partridge, at ordet faktisk er avledet fra "stav".
Designet på stavøksen oppsto fra behovet for å kunne trenge gjennom platerstøl på væpnede stridsmenn i det 14. og 15. århundre. Vanligvis besto stavøksen av et trebDet rundt 1,5 til 2 meter langt, med en stålhode på toppen. I mange krigskunster ble det anbefalt at skaftet var omtrent like langt som brukeren selv, men det finnes også eksempler på skaft som kunne være helt opp til 2,5 meter lange.
Designet på stavøksen
Designet på hodet på stavøksen kunne variere sterkt og bestod av ulike utskiftbare deler som ble festet til skaftet med nagler.
Vanligvis hadde hodet en øks- eller hammerblade, festet på et skaft av asketre eller annet hardtre rundt 1,2 til 1,8 meter langt. På baksiden satt det ofte en spiss, hammer eller krok. Dessuten stakk det en spiss eller lansespiss ut på slutten av skaftet, ofte kvadratisk i tverrsnitt, noen ganger betegnet som "dague dessous".
Hodet ble festet til det kvadratiske treskaftet med lange, flate metallstrimler, kalt langets, som ble naglet på to eller fire sider for å forhindre at skaftet ble hogd i to under kampen.
Rett under hodet satt det noen ganger en rund skive, rondellen, som tjente som handbeskyttelse. Noen stavøkser hadde også en eller to metallringer langs skaftet for å forhindre at hendene glei.
På slutten av skaftet, motsatt siden av øksebladet, satt det ofte en spiss eller en jernkappe. Ved første øyekast blir stavøksen ofte forvekslet med hellebarven, som noen ganger ser ut til å ligne. Selv om begge våpen var ment for å hakke gjennom og trenge gjennom rustninger, var øksebladet på stavøksen vanligvis mindre enn det på en hellebard.
Det mindre hodet konsentrerer kraften fra slaget på et mindre område, noe som gjør at rustningen kan trenge gjennom bedre. Hellebarver hadde derimot et bredere blad, som fungerte bedre mot motstandere med mindre eller ingen rustning. Dessuten var hodet på mange hellebarver smidd fra ett stykke, mens stavøksen vanligvis hadde en modulær konstruksjon.
Fegtetekniker med stavøksen
Stavøksen ble brukt av riddere og andre væpnede stridsmenn (både adelige og ikke-adelige), under ridderduster, juridiske duster og på slagmarken. Det var et nærkampvåpen som krevde full kroppskraft og begge hender for å være effektivt. Fegtekonsaten med stavøksen er kompleks og basert på teknikker fra stavfegting. Øksebladet kunne ikke bare brukes til å hogge ned en motstander, men også til å få ham til å snuble, avvæpne ham eller blokkere hans slag.
Både spissen på toppen og spissen på slutten av skaftet kunne brukes til stikkanfall. Skaftet selv var også en viktig del av våpenet: med det kunne motstanderen blokkeres, treffes eller skyves bort, og han kunne også få ham til å snuble. Langetene styrket skaftet slik at det ikke så lett gikk i stykker.
Den ødeleggende kraften fra stavøksen er opprinnelsen til uttrykket "to be poleaxed", som stammer fra det 15. århundre, da fanger ofte ble drept med slag på hodet. I dag brukes uttrykket for å angi at noen blir hardt rammet eller beseiret, som om det var med en stavøks.
Ulike manualer om fegtning med stavøksen har blitt bevart fra det 15. og 16. århundre. På grunn av den økende interessen for historisk europeisk krigskunst blir disse teknikkene studert og øvd igjen.
Bec de corbin
Bec de corbin (moderne fransk: Bec de corbeau) er en type stavøks som sterkt minner om en krigshammer. Som andre stavøkser var de hovedsakelig populære i det 15. - 16. århundre. Navnet betyr i Old French "ravnsnebb".
Våpenet ligner på Lucerne-hammeren og består av en tilpasset hammerhode med en spiss, festet på et langt skaft. I motsetning til Lucerne-hammeren ble bec de corbin primært brukt med "nebbet" eller kroken for å angripe, i stedet for med hammerbladet. Hammerflaten som balanserte nebbet var ofte stump, i motsetning til de flere spissene på Lucerne-hammeren.
Nebbet selv var vanligvis tydeligere og bedre egnet til å trenge gjennom platerstål, kjempepost eller kiler på en rustning. Noen becs de corbin hadde imidlertid også en hammer med flere spisser.
Spissen på toppen av hodet på bec de corbin var dessuten kortere og tykkere enn på Lucerne-hammeren. Begrepet bec de corbin brukes noen ganger også som en generell betegnelse for ulike typer kriger, som klubber (mauls) og ritterspyd. Et lignende navn, bec de faucon ("falkenebb"), refererer til et beslektet våpen, stavøksen, eller mer spesifikt til kroken på baksiden av det våpenet.
Lucerne-hammer
Lucerne-hammeren er en stavøks på et langt skaft som kombinerer en firespiss-hammer, en lang bakspiss (nebb) og en enda lengre spiss på toppen. Det ble først og fremst brukt av borger- og kantonsstyrker fra Den gamle sveitsiske Confederasjonen fra slutten av det 15. til det 17. århundre. Navnet refererer til det store antallet bevarte eksemplarer i vapenarsenalet i Luzern.
I det 14. århundre foretrakk sveitsisk infanteri stavøksen eller fussstreithammer, et stötvåpen med en kort spiss og et hammerblade med tre eller fire spisser. Rundt 1470 forlengede våpensmedene i Sentral-Sveits den bakre spissen og delte hammerbladet i fire parallelle spisser, noe som skapte formen som nå er kjent som Lucerne-hammeren. Noen forskere ser dette som en senere utvikling av bec de corbin, selv om den nøyaktige klassifiseringen fortsatt er omstridt.
Samtiden kalte våpenet i tyske kilder ganske enkelt die Hamer eller mordaxt, og i franske inventarer la hache. Navnet "Lucerne-hammer" ble først oppfunnet i 1869 av våpensamler J. Meyer-Bielmann for å skille den firespissede sveitsiske typen fra tidligere stavøkser.
Selv om det i dag ofte ses på som en type stavøks, har Lucerne-hammeren ingen skjærekant og ingen buet nebb. Mekanisk ligner våpenet på den italienske martello d'arme og den tyske fussstreithammer, gjennom en kombinasjon av stump og slaganordning.
Konstruksjon
Lucerne-hammeren var, som bec de corbin, omtrent 1,5 meter lang. Det stålhodet ble festet med to eller fire langets og sideoppfestinger og bestod av:
Hammerblade:
fire spisser i linje med skaftet; tidlige eksemplarer var massive for å knuse platerstål, 16. århundre-hammerbladene var lettere og skarpe for å trenge gjennom bedre.
Bakspiss (nebb):
solid og lett nedover buet, egnet til å trenge gjennom kjempepost eller platerstål.
Topspike (dague):
ble gjort lengre i løpet av det 16. århundre og kunne på seremonielle eksemplarer være nesten like lang som en pike, som på hellebarven.
Noen vapenarsenaler plasserte en "L" eller et kantonsvåpen på den runde krragen under hammeren. Nidwalden og Bern hadde store beholdninger, men antallet bevarte Lucerne-hammere er lite sammenlignet med sveitsiske hellebarver.
