I en verden uten elektrisitet var kunstig lys en kostbar luksus. For romerne betydde solnedgang ikke bare slutten på arbeidsdagen, men også begynnelsen på en potensielt farlig periode. Oljelampene (lucerna) var svaret: et beskjedent instrument som tillot eliten å spise på kvelden og hjalp vanlige folk med å finne veien i Romes mørke streder.
Hva er en romersk oljelampe?
En oljelampe er et reservoir for flytende brennstoff med et lontehull.
Brennstoff: Absolutt standard var olivolje, men i regioner som Germania eller Britannia brukte man haselnuttolje, valnøttolje eller dyreletter (som svinespekk eller fiskolje).
- Materialer: De fleste lampene var laget av leire (terrakotta), produsert i to-delte former for masseframstilling. Rikere husholdninger brukte støpte bronselamper, som ofte ble hengt opp.
Daglig bruk: sot og ritual
Det å tenne en lampe var en aktiv aktivitet som krevde konstant stell:
Lonten: Vanligvis laget av hør eller lin. En for lang lonte forårsaket sotdannelse, et berømt problem som poeter som Horatius og Vergilius klaget over.
Påfylling: Små lamper måtte fylles på nytt hver time eller to via fyldningen (infundibulum).
Vedlikehold: Med en spesiell metallstift eller prieem ble lonten dyttet opp for å holde flammens brann uten å brenne fingrene.
Symbolikk og offer
Flammen hadde en åndelig betydning. Oljelampene sto sentralt på lararium (husaltaret). Det å tenne lampen ble sett på som et lite, kontinuerlig offer til husgudene (Lares). Det var også ubeleid å blåse ut lamper under middagen; man lot dem heller brenne som tegn på overflod.
Arkeologisk typologi (Bailey)
Arkeologer bruker formen på tuten og kroppen for å datere lamper. Bailey-typologien er en av de mest brukte standardene:
Type A: Tidlig keiserlig lampe (1. århundre f.Kr. – 1. århundre e.Kr.)
Overgangen fra håndlaget til støpte lamper. Enkle, robuste og ofte utstyrt med en bred oljeholder.
Arkeologer identifiserer oljelamper fra klassisk oldtid basert på typologi. Det finnes flere arkeologiske typeringer som brukes verdenomfattende. Loeschcke-typologien (1919), Bailey-typologien (British Museum), Hayes-typologien (for Nord-Afrika / Tunis) er sannsynligvis de mest kjente her. I denne bloggen bruker vi Bailey-typologien.
Type B: Middel-keiserlig lampe (1. – 2. århundre e.Kr.)
Oljelampenes gylne tidsalder. Disse er symmetriske og har en dekorert discus (den runde midtflaten) med bilder av guder, gladiatorer eller erotiske scener.
Type C: Sen keiserlig lampe (3. – 4. århundre e.Kr.)
Mer massive og tykkere i form. Dekorasjonene endret seg med tiden: mytologi ble erstattet av geometriske mønstre og tidlige kristne symboler som korset.
Type D: Post-klassisk & bysantinsk lampe (4. – 5. århundre e.Kr.)
Ofte "tøffelformet" (som en tøffel). Her ser vi hyppig Chi-Rho-symbolet og andre kristne monogrammer. I Egipten dukker den såkalte "frosk-typen" opp.
Brannfare i byen
Belysning var ikke uten risiko. Romerske hus var fulle av brennbare stoffer som tremøbler og gardiner.
Lovgiving: Den som var uaktsom med ild kunne kastes ut av sitt hus.
Forebygging: Innbyggerne var forpliktet til å ha slukkingsmateriell i huset, inkludert emmers vann, eddiksyre (for å kvele flammer), svamper og brannkrøker.
Vigil: Byvakten holdt tilsyn med brannsikkerheten, men ofte var innbyggerne avhengig av hverandre for å slukke en begynnende brann med emmerkjeder.
Faq
Hvor mye lys ga en oljelampe?
En lampe ga omtrent like mye lys som et moderne stearinlys. For et godt opplyst rom trengte man derfor tiantalls lamper på samme tid.
Var lampene behandlet for å forhindre lekkasje?
Ja, fordi leire er porøs, ble innsidene ofte behandlet med et lag harpiks eller voks for å forhindre at den kostbare oljen lekket gjennom lampeveggen.
Interne lenker
Fakler, stearinlys & lanterner i den romerske oldtiden
Voksskriver (Cera): Oldtidens gjenbrukbare notatblokk
Romersk kleding: Legionæren fra topp til tå
- Hente vann i det romerske riket: brønner, akvedukter og emmers
