Romerrigets legioner: Den tidlige republik

I den lange romerske historie har sammensetningen av det romerske legionen forandret seg flere ganger. I denne blog tar vi for oss legionen fra sent kongedømme og tidlig romersk republikk helt til slutten av den 1. puniske krig.

Romersk krigsføring i indo-europeisk perspektiv

Det romerske samfunnet var dypt gjennomtrengd av traditioner fra proto-indo-europeisk opprinnelse. Dette er tydelig gjennom hele Roms historie i den romerske krigskulturen. Her er noen eksempler:

Patron-klientforhold

Systemet med patroner og klienter var grunnleggende for det romerske samfunnet. Patroner, ofte lederne av mektige familier, delte sin rikdom med mindre velstående romere (klienter) i bytte for lojalitet og politisk støtte. Disse patron-klientforholdene var basert på edsbunden gjensidigheit. Statusen til både patron og klient var avhengig av deres rikdom. Så på republikktiden ble de fattige i samfunnet ofte kjøpt med brød og penger av patroner, slik at de skulle stemme på dem ved valg.

Hele det romerske samfunnet var bygget på dette systemet av gjensidigheit; de fleste romere var klienter og de fleste patroner var selv ofte en klient av en enda rikere patron. I de tidlige romerske legionene hadde dette forholdet sannsynligvis også stor innflytelse på ens stilling. Også forholdet til gudene ble sett på denne måten; derfor var det å bringe riktig offer så viktig innen den romerske religionen.

Denne viktige delen av det romerske kulturen finner sin opprinnelse hos proto-indo-europeiske steppenom ader. Så kunne husdyr av en velstående gjeter lånes ut til fattige gjeter i bytte for en gjenytelse, ofte i form av militær støtte.

Forbindelse mellom politikk og religion

I det hedenske Roma var statsmenn (konger, konsuler og senere keisere) også de høyeste prestene i den romerske religionen. Romerne så nemlig velstanden i deres rike som direkte forbundet med et godt forhold mellom folk og guder. Statsmannen var den største patronen i samfunnet, som derfor på sin side var best egnet til å være den største klienten for gudene.

I proto-indo-europeiske samfunn fylte også samfunnets leder begge funksjoner: i proto-indo-europeisk skapelsesmyte var den første prest også den første konge. I begge kulturer hadde samfunnets leder som viktigste oppgave å opprettholde den kosmiske orden.

Borgerskap

Borgerskap i romersk tid må ikke forveksles med vårt moderne begrep derom. Romerske borgere var ikke bare mennesker født innenfor grensene av riket, men en privilegert klasse i samfunnet. Kun borgere hadde rettsevne og politiske rettigheter. Borgerskap ble i de fleste tilfeller bestemt av ens fødsel, og for å bli borger måtte man oppfylle visse forpliktelser overfor samfunnet. Dette krevde ofte en viss grad av rikdom.

Det romerske borgerskap viser likheter med det germanske og keltiske klassesystemet. Dette kan sees igjen i proto-indo-europeisk konsept om bryllupsgaven. Dette systemet kom fra det tredelte klassesystemet, hvor borgerskap tilsvarer krigerklassen. Mellom de to ble det ikke gjort noen forskjell til å begynne med.

Ritualisering av triumftoget og Spolia Opima

Etter store romerske militære seire holdt feltherrens triumftog gjennom byen, hvor han tilbød den lovte krigsbytten til gudene (særlig Jupiter og Mars), men også til folket. Han gjorde dette ved å organisere store festiviteter på eget kostnad og dele ut mynter med sitt ansikt på dem, preget av erobret edle metall.

Denne tradisjon finner sin opprinnelse i det indo-europeiske Koryos-ritualet, hvor unge krigers fra samfunnet ble sendt ut for å røve husdyr fra andre stammer. Dette tjente til å opprettholde stammens økonomi. Den som bragte byttet inn, ble sett på som en helt som hadde delt rikdom til folket. Dette oppfordret andre krigers til også å gå og røve husdyr, og slik ble tradisjonen opprettholdt.

Allianser

Roma var kjent for sine mange allianser som den brukte veldig taktisk, ofte som casus belli for erobringskriger. Til å begynne med ble disse inngått med andre folk på det italienske halvøya og senere over hele riket. Disse alliansene er et uttrykk for edsbunden gjensidigheit og lignet sterkt på patron-klientforholdene som de romerske familiene hadde innbyrdes.

Bruken av dette finner også sin opprinnelse i proto-indo-europeisk kultur. Allierte som delte i byttet deltok i den kosmiske orden. Allierte som ikke oppfylte avtaler eller foretok forræderi måtte ifølge denne verdenssynet bli ødelagt, fordi de skapte kaos.

Gjenfødselen

Romerne trodde indirekte på gjenfødselen. Ifølge romersk religion var sjelen udødelig, men hvor den havnet etter døden var avhengig av ens gjerninger i livet og hvilken død man hadde dødd. Derfor hersket det en sterk prestasjonskulturell, hvor det, som i gammelnorsk kultur, var en preferanse for å dø på slagmarken. Noen som døde i kamp gikk til de vakre Elysiske felt, mens noen som døde naturlig, gikk til Asfodelusfeltene. At romerne assosierte det hinsides med åpne felt, indikerer deres opprinnelse som steppegjetere.

Sperets symbolske rolle

Speret hadde en viktig symbolsk betydning for romerne; det var nemlig våpenet til kriegsguden Mars. Blant annet kastet fetiales en blodflekket hasta inn i fiendens territorium for å erklære krig. Et speer uten spiss (hasta pura) ble også delt ut som militær utmerkelse til erfarne centurioner (primipilus).

Speer hadde ikke bare betydning relatert til krigsføring; så ble celibaris-hasta tradisjonelt brukt til å klippe av håret på en brud. Ved handel og rettssaker markerte et speer også ofte starten på transaksjoner (subhastationes) eller var til stede ved rettsdomstolen (hasta centumviralis).

Militærbeltets seremonielle status

Selv beltet til en kriger eller legionær hadde seremonielle betydning: det symboliserte sammenbindingen av krigerklassen. Denne bruken var ikke unik for romerne, som det fremgår av keltiske Hochdorf-krigers fra 600 f.Kr. Begge folkene finner opprinnelsen av denne tradisjon hos sine steppeforfedre; proto-indo-europeiske militærbelte ble fremtredende avbildet på Kurgan-stelen fra 3.500 f.Kr.

Det tidlige romerske legionen (752 –578 f.Kr)

Inntil omkring 550 f.Kr. fantes det ingen organisert romersk legionen. I stedet dro krigsgrupper, dannet av ulike klaner, sammen til kamp. Disse gruppene opprettholdt forhold til hverandre, basert på edsbunden gjensidigheit. Slik kunne militær slagkraft bli samlet og fellesplundringer bli organisert.

Det er sannsynlig at også romerne hadde en sterk krigskultur, fordi de italienske folkene i jernalder hadde indo-europeisk opprinnelse. Krig og plundringtoger mellom stammer var en fast del av samfunnet og ble periodisk organisert mellom klaner. For krigere var dette en måte å samle rikdom og få sosial status på. I disse små kriger ble individuelle heroiske gjerninger sterkt vektlagt, lignende krigskultur beskrevet i Homers Ilias & Odysséen.

Etruskiske hopliitterlegioner (578 – 315 f.Kr)

Etruskerne og romerne ble sterkt påvirket av greske handelskolonier som ble etablert på det italienske halvøya. Aristokratiet elsket greske luksusprodukter og pengestrømmen fra handel. Gjennom denne forbindelsen begynte Roma også å modellere seg selv etter en gresk bystat.

Omkring 550 f.Kr., i perioden som tradisjonelt tilskrives kong Servius Tullius' styre, ser det ut til at det ble innført verneplikt hvor menn med borgerskap måtte delta som hopliiter i falanks. Dette må ha vært en stor sosial overgang fra individuelt prestasjonsorienterte krigers til et samarbeidende hele i en falanks-formasjon. Det var sannsynligvis ingen profesjonelle soldater i dette legionen foruten borger-soldatene. Foruten hopliiter bestod dette legionen av speerslengere, rorarii (senere velites) som hovedsakelig bestod av yngre menn med borgerskap som fortsatt måtte bygge formue. Til slutt var det en liten gruppe ryttere, sammensatt av byens rikeste elite.