Det bastardsverd, det franske épée bâtarde og det engelske bastard sword, oppsto på 1400-tallet. Opprinnelig refererte termen til et 'uregelmessig' sverd som kunne brukes både med én og to hender. Fra midten av 1500-tallet kunne det også referere til unormalt store sverd, noe som gjorde skillet mellom 'bastardsverd' og 'langsværd' stadig mer uklart. Konkurransen Masters of Defence, arrangert av Henrik VIII i juli 1540, nevnte 'two-handed sword' og 'bastard sword' som to separate kategorier. Det er usikkert om samme term også ble brukt for andre typer kortere sverd, men på 1800-tallet ble "bastardsverd" tydelig etablert som referanse til store sverd. Dette gjør at termen ofte forveksles med langsværdet eller tohåndssverdet.
Historien om bastardsverd
Når det gjelder våpen og rustning, finnes det en klar sammenheng mellom utviklingen av begge deler. Den som ville overleve på det middelaldermiddelalderens slagfelt, måtte kontinuerlig iverksette nye tiltak. I høymiddelalderen (1000–1300 e.Kr.) var riddere pansret med gambesons og ringbrynjer. Disse ga god beskyttelse mot hugg, begrenset beskyttelse mot stikk, og ga brukeren nok bevegelsesfriheten til å kunne bruke rustningen sin effektivt. Rundt denne perioden kjempet aristokratiet med sverd utelukkende med arming sword (ridderssverd).
Tidlige langsværd
Allerede fra 1100-tallet ble det eksperimentert med å lage større sverd (Oakeshott type XIIa og XIIIa), som kunne utdele kraftigere hugg for å penetrere ringbrynjen. Dette var de tidlige typene langsværd og tjente som forløpere til langsværdet og bastardsverd fra senmiddelalderen.
Langsværd
Rundt 1300-tallet utviklet det seg platepantser, først som beskyttelse for knær og albuer, med som høydepunkt coat of plates, som ble båret over ringbrynjen. Mot slutten av 1300-tallet gikk man et skritt videre og utviklet også kyrassen, ben-, arm- og pauldrons. Rundt denne perioden snakker vi om fullstendig rustning. Dermed ble langsværd stadig viktigere. Disse sverdene kunne, i tillegg til hugg, også utføre mye kraftigere stikk enn de tradisjonelle ridderssverdene. Med disse våpnene ble det rettet stikk mot sårbare deler av kroppen, som armene og halsen.
Ved siden av det nye langsværdet utviklet det seg på 1400-tallet bastardsverd. Den viktigste forskjellen er at langsværd har et grep som tydelig er beregnet for bruk med to hender, mens bastardsverd har et grep som egner seg til å brukes med én hånd og noen ganger også med to. Sverdet skylder sitt navn til dette: bastarden er verken enhander eller tohander. Bastardsverd er generelt lettere og kortere enn langsværd, noe som gjør dem utmerket egnet til å kombineres med et skjold eller beukelaar.
Sammensetning
Det bastardsverd består av et blad som ofte er litt lengre enn det på et vanlig ridderssverd. Bladet løper konisk og har to skjærekanter. Pareringstangen er sammenlignbar med den på tradisjonelle ridderssverd og er også forsynt med en pommel. Grepet er lengre enn det på et arming sword (ridderssverd) men kortere enn det på et langsværd. Dermed er vekten lettere enn et langsværd og våpenet er mer wendigt og egnet både til å hugge lett og å stikke.
Anderhalvhand
Termen anderhalvhand er relativt moderne (fra slutten av 1800-tallet). Dette navnet refererer til at sverdet av balansen kunne brukes både med én hånd og med to hender. I første halvdel av 1900-tallet ble termen bastardsverd fortsatt brukt regelmessig for denne typen sverd, mens langsværd, hvis det i det hele tatt ble brukt, refererte til rappieren i konteksten av Renaissance- eller tidligmoderne fegtkunst.
Langsværd eller bastardsverd?
Til tross for mange forsøk er det fortsatt vanskelig å gjøre et klart skille mellom et langsværd og et bastardsverd. Begge typer overlapper regelmessig i størrelse. I prinsippet kan man gå ut fra følgende: et bastardsverd har et kortere grep, som gjør at det kan brukes både med én hånd og eventuelt med to hender, mens et langsværd har et lengre grep og er først og fremst beregnet som et tohåndssverd.
