I denne bloggen skal vi gå nærmere inn på den romerske legionæren fra den tidlige keisertiden. Men før vi begynner, skal vi kort se tilbake på oppstanden av den romerske profesjonelle hæren.
I den forrige bloggen diskuterte vi hvordan den romerske profesjonelle hæren oppsto etter de store tapene i den 2. puniske krigen (218-201 f.Kr) og den påfølgende enorme territoriale ekspansjonen av den romerske republikken. Opprinnelig bestod hæren av vernepliktige som skulle tjene i hæren i en begrenset periode. Dette førte til økonomisk og samfunnsmessig ubalanse. Derfor ble stadig flere frivillige fra de fattigere klassene med borgerrett ansatt som profesjonelle militærer. Profesjonelle militærer tjenestegjorde i perioder på 6 år i hæren. Etter Allierte krigen (91- 88 f.Kr) oppsto legionene slik de fleste kjenner dem.
Legionærer, lojale overfor sin general
Legionene dannet mini-samfunn. Og under den romerske borgerkrigen 49-45 f.Kr. ble det tydelig at legionærens lojalitet først og fremst var rettet mot sin general, dette mønsteret var sammenliknbart med det romerske klient-patron-forhold mellom borgere, men bevæpnet. Etter mordet på Julius Caesar og den påfølgende krigen under Det tredje triumvirat (32-31 f.Kr.) vant Octavianus total makt og ble keiser Augustus den første keiseren av det romerske riket.
Keiser Augustus' hær
Etter å ha oppnådd udisputtert makt i 27 f.Kr. sto Augustus overfor utfordringen med en hær som var blitt kraftig vokst gjennom rekrutteringer under den romerske borgerkrigen. Samtidig manglet hæren en god organisasjon til både å forsvare og utvide riket. Til tross for at han etter sin seier oppløste de fleste legionene fra sin beseirede rival Marcus Antonius, hadde Augustus 50 legioner under sitt befal. Rundt denne tiden bestod hæren av legioner, auxiliae og foederati (allierte). Mot slutten av hans styre telte hæren ca. 250.000 mann, fordelt på 25 legioner og 250 auxiliae-enheter.
Den første prioriteten var å redusere antallet legioner til et bærekraftig nivå. Femti legioner betydde et for høyt rekrutteringspress for en mannlig sivilbefolkning på bare omkring to millioner. Keiseren beholdt litt mer enn halvparten av legionene sine, oppløste resten og etablerte veteranene deres i 28 nye romerske kolonier. Antallet legioner forble til tidlig på det tredje århundre nær dette nivået (varierende mellom 25 og 33).
Augustus forlenget perioden en profesjonell soldat kunne tjenestegjøre. Under sen republik kunne en romersk borger i alderen 16 til 46 år lovlig tjenestegjøre maksimalt seksten år i legionene. Hvorav maksimalt seks år etterfølgende. I 13 f.Kr. utstedte Augustus dekretet om at seksten år var standardtjenesteavtalen for legionrekrutter, med fire ekstra år som reservister (evocati). I 5 e.Kr. ble standardtjenesteavtalen forlenget til tjue år pluss fem år som reservist. Slik var legionæren sikret en helt karriere som militær.
Ny kommandostruktur
Augustus endret kommandostrukturen for legionene. I republikken var hver legion under ledelse av seks ridder-tribuner som på tur utøvet kommandoen. I sen republik ble disse militære tribunene imidlertid overskygget av høyere offiserer av senatorisk rang, legate. Augustus oppnevnte en legatus til å permanent kommandere hver legion, med en funksjonsperiode på flere år.
Augustus' ekspansjons- og erobringskrig
Augustus' ambisiøse ekspansjonsplaner for det romerske riket (inkludert å flytte grensen til Elben og Donau) viste snart at 28 legioner ikke var tilstrekkelig. Fra de kantabriske krigene, som var rettet mot annektering av de mineralrike fjellene i det nordvestlige Spania, kjente hans 41 år lange enestyre en nesten ubrutt serie med store kriger som ofte krevde det ytterste av mannskapene.
Sammensetning av legioner
Den grunnleggende enheten av legionen var centuria, som bokstavelig betyr "hundre mann", men i praksis bestod av 80 mann under Principatet. Den viktigste taktiske subenhet av legionen var cohors, som inneholdt seks centuriae for totalt 480 mann. Hver legion bestod av 10 kohorter, eller 4.800 mann (omkring 5.000 inkludert den små legionær-kavaleri på 120 ryttere og offiserer). Rundt 100 e.Kr. ble imidlertid den første kohort delt inn i bare fem centuriae, men med dobbel styrke på 160 mann hver, noe som ga totalt 800 mann. Fra det tidspunktet telte en legion derfor omkring 5.300 mann.
Hver legion inneholdt en liten kavaleri-enhet på 120 mann. Denne utførte oppgaver som budskapsformidlere, speider og eskorter for høyere offiserer.
Legionen bestod av tung infanteri. Selv om den var nesten uovervinnelig på slagmarken av ikke-romersk infanteri, var det en stor, ufleksibel enhet. Støtte fra auxiliae tropper som bueskyttere og kavaleri var uunnværlig for at en legion skulle fungere riktig.
Auxiliae-tropper
Augustus opprettholdt tjenestene til tallrike enheter av hjemmehørende allierte. Men det var et presserende behov for ekstra regulære tropper, organisert, hvis ikke fullstendig utstyrt, på samme måte som legionene. Disse troppene kunne utelukkende rekrutteres fra den enorme gruppen av ikke-borgere i riket, kjent som peregrini. I det tidlige 1. århundre var det omkring ni ganger så mange peregrini som romerske borgere. Peregrini ble nå rekruttert i reguliere enheter av størrelse kohort (omkring 500 mann), de dannet hjelpetroper uten borgerrett og er kjent som auxiliae. Ved 23 e.Kr. rapporterte Tacitus at auxiliae var omkring like store som legionene (omkring 175.000 mann). De omkring 250 regimentene ble delt inn i tre typer: et fullstendig infanteriregiment (ca. 120 regimenter); en infanteri-enhet med en kavaleri-kontingent, cohors equitata (80 enheter); og en fullstendig kavaleri-enhet, ala (flertall: alae, bokstavelig talt: "vinge"), der omkring 50 ble opprettet opprinnelig.
Allierte
Under Principatet er det bevis for etniske enheter av barbari utenfor den normale auxiliae-organisasjonen som kjempet ved siden av romerske tropper. Disse enhetene ble kalt socii ("allierte"), symmachiarii eller foederati. Et estimat plasserer antallet foederati på Trajanus' tid på omkring 11.000, fordelt på omkring 40 enheter på omkring 300 mann hver.
foederati dukker først opp offisielt på Trajanus-søylen, der de er framstilt som halvnakne barbarer. Dette var sannsynligvis for å skille foederati fra de reguliere auxiliae.
Legionærer
Som militæreneheter som fullstendig bestod av romerske borgere, representerte legionærene Roma personlig. Dermed hadde den lavere klassen av romersk Italia, som hadde borgerskap, en privilegert stilling i forhold til resten av befolkningen (peregrinus). Deres forfedre hadde betalt høyt for dette under de puniske krigene. Denne overlegenheten ble gjenspeilt i lønnen og ekstra fordeler som legionærer nøt. Dessuten hadde legionærer bedre utstyr enn auxiliae-tropper.
Livet til en romersk legionær
Livet til en romersk legionær var tøft. Foruten streng disiplin, hard trening og farene med kamp, utførte de også varierte oppgaver, som byggprosjekter, politiarbeid og skatteinnkreving. De var ikke i konstant kamp; det meste av tjenestestiden deres besto av rutinepreget militær aktivitet som trening, patruljering og vedlikehold av utstyr. I tillegg spilte de en avgjørende rolle i sivile prosjekter, som konstruksjon av veier, broer, havner og offentlige bygninger. De ble også innstilt til å grunnlegge nye byer (coloniae) og forbedre landbruksland ved å hugge ned skoger og tørke ut myrer.
Selv om soldatlønn og sekundære arbeidsvilkår var mer gunstige enn tilværelsen som fattig bonde, var forholdene i hæren langt fra ideelle. Tjenestestiden varte opprinnelig 25 år, men i noen tilfeller kunne soldater bli i tjeneste i opptil 30 til 40 år. Selv etter offisiell utskrivning ble mange sendt som reservister til avsidesliggende områder.
