I denne bloggen ser vi på utstyret til Kassandros, en hypaspist i hæren til Alexander den Store. I 331 f.Kr. fulgte den makedonske erobreren og hans tropper i fotspørene til den berømte tienduizend ved å marsjere direkte fra det erobrede Egypt inn i det persiske hjemland - med mål om å styrte den achaimenidiske kongen Darius III fra tronen. Under den brennende solen i Mindre-Asia skulle den makedonske hæren skrive historie og legge grunnlaget for en ny periode i den euro-asiatiske historien.
De makedonske erobringene
Etter Peloponnesisk krig på femtehundretallet f.Kr. var de greske bystatene svekket. Den store taperen, Athen, måtte oppgi sitt store sjørike, selv om forsøkene på å gjenoppbygge dette imperiet ikke lyktes. Vinneren, Sparta hadde kort trukket makten i den greske verden til seg, men krigen hadde forårsaket stor mangel på aristokratiske Spartanere. Dermed kunne krigersbystaten knapt holde sitt eget underlag av Helotai under kontroll. Slutten på Sparta skulle komme i det neste århundret som følge av en rekke revolusjoner på Peloponnes.
Thebe, som så det maktsvakuumet som oppstod i Hellas, ble lederen av et nytt Boiotisk forbund, som rettet seg mot disse to svekede gamle maktene. I de kommende tiårene skulle disse tre maktblokkene kjempe seg imellom ved hjelp av leiesoldater, mens deres sivilbefolkning ble kraftig redusert. I bakgrunnen så to kongedømmer på og ventet på sin sjanse til å erobre grekerne; den ene var den gamle persiske fienden i østen, den andre var en ny spiller i nord.
Den makedonske kongen Philippus II (382-336 f.Kr.) så den store splittelsen i Hellas fra starten av sitt styre i 359 f.Kr. som fruktbar grunn for erobring. Til dette punktet hadde kongedømmet Makedonien på Balkan alltid hørt til periferien av den greske verden; på grunn av sin sterke nordlige dialekt ble de ikke engang tillatt til Olympiske leker, og de fleste greker betrakte dem som halv-barbarer. I løpet av fire år skulle denne stolthet fra de greske bystatene imidlertid vise seg å være deres undergang. Philippus hadde nemlig utviklet en ny, moderne kampformasjon som gjorde kort arbeid med de svekete greske hærene: den legendariske makedonske falanks. Hopliitter (falankser) i denne oppstillingen kjempet med svært lange spyd (sarissa's) i tette linjer, som sammen dannet ugjennomtrengelige murer av spyd. Athenerne og Thebanerne ga kort motstand mot denne dampvalsjen fra nord, men ble avgjørende slått i 338 ved Chaeronea.
Philippus brukte deretter en smart taktikk for å forhindre at grekerne, som ville bevare sin autonomi fremfor alt, skulle reise seg i oppstand. Han opprettet i 337 f.Kr. det korintiske forbundet, en sammenslutning av alle greske stater under makedonsk hegemoni. Medlemsstater trengte ikke betale skatt og var fullstendig autonome over interne saker, selv om de måtte bevare fred sinsemellan. Philippus hadde planer om å bruke dette forbundet og makten av et forenet Hellas til å erobre det persiske riket. Før han kunne rette oppmerksomheten mot østen, ble han imidlertid drept året etter. Sønnen Alexander (356-323 f.Kr.) skulle fortsette den makedonske ambisjonen i Asia.
Alexander den Store
Denne karismatiske sønnen av Philippus begynte sitt styre som 20-åring ved å krysse Egeerhavet med den erfarne hæren fra det korintiske forbundet. En landhær på 43 000 soldater og 5 500 ryttere erobret uten noen besvær de greske bystatene på kysten av Mindre-Asia, som hadde vært i persiske hender i løpet av det siste århundret. Alexander hadde planer om å erobre hele det persiske riket, men for å kunne gjøre dette måtte han først forhindre at de makedonske områdene i Mindre-Asia og det greske halvøyet skulle bli angrepet i hans fravær. Derfor marsjerte han sørover til Egypt og Levanten for å ta over de fenikiske byene hvor den persiske flåten befant seg.
Ved en elvedal nær byen Issus forsøkte hæren til den persiske kongen Darius III å blokkere hans vei. Han beseiret den makedonske falanksen lett og Darius flyktet østover. Han lot sin sølvskat igjen, som Alexander grådigt erobret og slo mynter med for å betale soldatene. Erobringen av de fenikiske byene tok lengre tid og kostet mye mer innsats enn han forventet; for å erobre byen Tyrus, som lå på en øy foran kysten, måtte han til og med bygge en demning i 7 måneder. Halvøyen som ble opprettet dermed eksisterer fortsatt i dag. Han lot også Aleksandria bli grunnlagt ved munningen av Nilen, den første av mange byer som ble oppkalt etter ham selv.
Selv om Alexander skildret seg selv som den store helten i den greske verden, forverret dette bildet seg blant hans greske allierte fordi makten begynte å stige ham til hodet og han blandet seg sterkt inn i kulturene han erobret. Han tok også beseirede persiske generaler opp i hærene sine og ga dem større gaver enn sine greske allierte. De følte seg forrådt, men turte ikke å si dette til ham; alle som vendte seg mot Alexander ble drept på grusom vis. Alexander begynte i deres øyne å oppføre seg stadig mer som en persisk konge og skildret seg selv som arving til Achaimenidene, 'den store fienden' til grekerne i den klassiske perioden. Etter hans besøk til Amons orakel i Egypt, hvor han ble hilset som en farao, lot den unge makedonske kongen seg til og med ære som en gud på jorden. Dette var en skikk som var normal blant egypterne og perserne, men ble av grekerne, som så en konge som 'den første blant likemenn', betraktet som den høyeste form for despotisme og gudsbespottelse.
Likevel trakk makedonerne dypere inn i det persiske hjemland. De fulgte i fotspørene til den berømte tienduizend greske leiesoldater som 70 år tidligere hadde gjort samme tokt for å styrte en annen persisk konge fra tronen. I 331 f.Kr., ved småbyen Gaugamela, møttes Alexander og Darius igjen på slagmarken. Her brukte den makedonske kongen en revolusjonerende kavaleri-taktikk som gjorde at han vant slaget raskt; det tunge kavaleri av hetairoi ('forbundsfeller') dannet en manøvrerbar kile, med Alexander i spissen. Ved å late som de forsøkte å omringe den persiske hæren, klarte de å strekke ut den persiske hæren, som forsøkte å forhindre dette, langt fra hverandre og bryte gjennom et svakt punkt i linjen. Darius flyktet etter å se dette skje på nytt østover, men ble fanget av sin egen general Bessus i Bactriae (dagens Afghanistan). Alexander lot seg etter denne seieren krone med et persisk diadem som 'kongen av Asia', en seremoni som hans greske allierte så på motvillig.
Han fortsatte sin erobringskampanje og lot uten kamp det kongelige palasset i Persepolis brenne ned; han skildret det som gjengjeldelse for ødeleggelsen av Athen i 480 under de persiske krigene for å vinne tilbake sine desillusjonerte greske soldater. Etter noen måneder klarte Alexander å følge Darius' spor til Bactriae. Her gjorde han kort arbeid med den forræder Bessus i 329 f.Kr., som hadde utlyst seg selv som den nye persiske kongen og Darius på grusom måte hadde drept offentlig. Alexander ga Darius en verdig begravelse, til stor beundring av perserne. Med dette håpet han å posisjonere seg selv som verdig etterfølger til Achaimenidene for å forhindre oppstander. Han grunnla mange byer (som han selvfølgelig oppkalte etter seg selv), erobret et stort område og giftet seg med den persiske prinsessen Roxane. Igjen rettet Alexander seg i 323 f.Kr. østover for å erobre det indiske halvøyet utenfor grensene til det persiske riket. Soldatene hans reiste seg ved Indus og nektet å krysse elven; de savnet familien sin og hjemmet i Makedonien og Hellas, som de ikke hadde sett på 13 år. Denne mytteriet overbeviste Alexander om å gi opp erobringsplanene sine og returnere til Babylon. Før han kunne gjøre dette, døde imidlertid den 33 år gamle makedonske kongen veldig plutselig av en ukjent sykdom.
Den hellenistiske verden
Umiddelbar etter Alexanders død uden arvinger kom en periode med intens konflikt, der hans generaler kjempet inbyrdes om arv til hans rike. Til slutt var det fem igjen, som delte det makedonske riket mellom seg;
Seleucus, den store vinneren som skulle herske over det tidligere persiske riket i østen, helt til partherne styrtet dynastiet hans,
Ptolemaeus, som skulle herske over Egypt og de fenikiske byene i Levanten og hvis dynastie skulle ende med den berømte Cleopatra,
Antigonos den einøyde, som skulle herske over Mindre-Asia og de viktigste greske bystatene på kysten av Egeerhavet,
Og til slutt Cassander og Lysimachus, som fikk trøsteprisene i Makedonien og Thrakia i hendene.
Med dette var også den 'Hellenistiske' perioden innledet, den største arven etter Philippus og Alexander. Deres erobringer hadde ikke opprettet et forent rike, men de skapte en kulturell og økonomisk verden som - tross grensene mellom kongedømmene - var tett sammenkoblet. Den hellenistiske perioden betraktes som en tid av enestående globalisering i oldtiden. Alexanders hær spredte gre
