Denne bloggen følger den romerske soldaten Gnaeus i år 251 før Kristus. Han kjemper sammen mot karthagierne som en triarius i slaget ved Panormus, dagens by Palermo. Dette slaget var en del av Første Puniske Krig, en konflikt som markerte slutten på den tidlige republikanske perioden. Etter dette ble Roma en viktig stormakt ved Middelhavet og erkerivalen til det fenisiske Kartago.
Den tidlige romerske republik
Siden kongene ble forvist i 509 f.Kr. til kunngjøringen av principatet i 27 f.Kr. var Roma en republik. Vanligvis deles perioden med Romersk Republik inn i tidlig-, mellem- og sen-romersk republik. Man bør ikke tro at 'republikken' var en konstant under dens eksistens: ifølge historiker Jeremy Armstrong kan denne perioden deles bedre inn i hele 13 deler. Begynnelsen av den romerske republik lignet på kongetiden ved at den ble ledet av krigsherrer, hver med sitt eget følge av klienter. Herafra oppsto til slutt de sosiale forholdene i det romerske samfunnet.
Rundt denne tiden bør vi tenke mer på løse grupperinger av krigsband enn på den greske typen Poleis. De gjennomførte årlige røvertokter mot fiendestemmer, hvoretter de byttet som de hadde erobret 'heltemessig' og var de hyllet heltene for resten av folket. Den store forskjellen mellom den tidlige Republik og Kongetiden var at disse krigsherrene ofte samarbeidet sterkt og handlet mer på vegne av Romersk Republik. Fra denne tradisjonen ser vi også Triumftogene og at patrisierne gjorde krav på det største av krigsbytten, som de jo hadde erobret 'på Romas vegne'.
Krigsherrene fra den tidlige republik kom fra forskjellige latinske folk og kom ikke alltid fra Rom selv. For en ambisiøs krigsherrer fra en annen stamme var det nemlig svært attraktivt å slutte seg til dem og dermed også bli en 'romer'. Disse krigsherrene kunne slutte seg til og så lenge de handlet på vegne av Republikken, var de et velkomment tilskudd. På denne måten kunne den tidlige Republik vokse betydelig i militær kraft. Dette åpne karaktertrekket hos de tidlige romerne overfor 'utsidere' er bemerkelsesverdigt, særlig sammenlignet med senere perioder der kun en liten gruppe romere hadde fullt borgerskapsrett, selv om de var romerske allierte eller til og med født i Rom.
Krigsherrene fra den tidlige periode ble over tid patrisierne, adelsfamiliene som skulle styre Rom. Fra dette synspunktet ble kløften utvidet mellom 'de som har' (patrisierne) og 'de som ikke har' (plebejerne), som førte til lang politisk friksjon der plebejerne ønsket å få større andel i patrisiernes rettigheter. Selv om navnet 'Republik' antyder et relativt likt samfunn, var det langt fra demokratisk: bare mannlige romerske borgere hadde stemmerett og rettsevne. Samfunnet var gjennom denne opprinnelsen veldig hierarkisk inndelt og formet av patron-klientforhold, også innen den privilegerte borgerklassen. Adelige senatorfamilier sto på toppen, fulgt av equites (riddere) og plebejere. Under dem fantes en underklasse av proletarer og slaver som hadde lite eller ingen innflytelse på sitt eget liv, for ikke å si på politikken.
Idealet om republikken dannet grunnlaget for den romerske identiteten; romerne har helt til vestens fall kalt seg selv en republik, selv om de ble styrt av en keiser. Fra midtrepublikkens periode ser vi oppkomsten av en byråkratisk maskin som var nødvendig for å kunne håndtere Romas kompleksitet. Her spilte fremtredende patrisierfamilier nøkkelrollen.
Legeriet til Midtrepublikken
Det er ikke rart at hierarkiet i det romerske samfunnet gjenspeiles i Republikkens leger. I den tidlige perioden lignet det romerske leger på det i omliggende bysstater, bestående av løse røverbander og hopliters leger i falanks etter gresk modell. Under krigen mot samnitene fra 343 til 290 f.Kr. utviklet romerne en ny, original stridsmåte og krigsformation, såkalt manipel-leger. Dette skulle være standardformen til midtrepublikkens leger, til reformene på slutten av det andre århundret f.Kr.
Manipel-legeriet var delt inn i ulike ranger og grupper med sine egne funksjoner. Forpostene ble ledet av velites, lett infanteri som beskjøt fienden. De var ofte unge mennesker som, bortsett fra en ulvehud og et lite skjold, gikk uten beskyttelse for å kunne bevege seg så raskt som mulig over slagmarken. Tung infanteri var hovedelementet i republikkhens leger. Formasjonen av disse soldatene ble delt inn i tre linjer basert på kamperfarenhet og formuesklasse. Forran sto hastati: de var de minst erfarne og pantsrede soldatene som ledet angrepet i første fase av en feltslag. Midtlinjen ble dannet av prinsiper. Hvis linjen med hastati ble gjennombrutt under første fase eller hvis denne delen av kampen varte for lenge, kom de fram, utstyrt og klare til å bekjempe en utmattet motstander. Triarii som vår Gnaeus, veteranene med det beste utstyret, dannet baklinjen til det romerske legeriet. Hvis formasjonene til hastati og prinsiper var gjennombrutt, kom de til undsetting i siste fase av feltslaget. Dette skjedde sjelden og var et tegn på at det ville bli kjempet til det bitre slutt; romerne hadde til og med et uttrykk for dette i dagliglivet, 'res ad triarios venit' eller 'det har kommet til triarii'. Foruten dette var det rytteri på flanken, sammensatt av klassen av equites (riddere), hjelperyteri bestående av rike italienere uten borgerskapsrett og andre spesialister.
Romerens erobringsstrategi i Italia
Rom hadde i republikkhens tidlige århundrer vokst fra en liten bystat til et imperium som styrte nesten hele Italia. Dette skjedde i noen få tilfeller med bloddige erobringskrig som mot den etruskiske byen Veii i 396 f.Kr. som bare var 16 km unna Rom. Men i de fleste tilfeller foregikk denne 'erobringen' med en lurefull strategi med å inkorporere og smelte krigsherrer fra andre indoeuropeiske kulturer. Rom valgte regelmessig allierte for å angripe sine fiender sammen med dem og deretter innlemme begge folkeslag i republikken. Til slutt hadde eliten av disse andre folkeslag rikelig muligheter til å slutte seg til eliten i det romerske samfunnet.
Første Puniske Krig
I løpet av det fjerde århundret før Kristus hadde republikken absorbert andre små bysstater og regionale styresmenn, men kom derved stadig oftere i konflikt med andre imperia rundt Middelhavet. Dette skjedde i 264 f.Kr., da Rom kom til unnsetning for campaniske sjørøvere i Messina mot den greske bystaten Syracuse på Sicilia. Rom kom i konflikt med den andre allierte til campaniene, den fenisiske bystaten Kartago. Denne uenigheten endte i en meget ødeleggende krig mellom de to stormaktene, større enn konflikten som hadde startet i 264 f.Kr.; Syracuse gikk til og med over til den romerske siden etter et år.
På grunn av Sicilias beliggenhet ble en stor del av krigen utkjempet til sjøs. Rom var bare en landmakt i begynnelsen av krigen og ble stadig hindret av karthagiernes flåte uten å kunne kjempe tilbake. Dermed utviklet byen sin egen sjømakt, med triremes som var direkte kopiert fra en strandet karthagiisk modell. Selv om romerne klarte å bygge opp en flåte raskt, var det klart at karthagierne hadde mye mer erfaring med krigsføring til sjøs. Den romerske strategien var derfor ment å gjøre en søslag til et feltslag, ved å la romerske marinesoldater entre karthagiiske skip med hjelp av en corvus, en slags enterbro. Dette var svært effektivt og forble den viktigste strategien til det romerske marinen i de kommende århundrene.
Det meste av krigen forble uavgjort mellom de to kampene. Den unge romerske sjømakten forsøkte til og med å gjennomføre et dårlig beregnet invasjon av Kartago mellom 256 og 254, men dette mislyktes raskt. Det siste avgjørende feltslaget ble utkjempet i 251 f.Kr., da romerne klarte å forhindre at karthagierne skulle erobre byen Panormus (Palermo). Etter dette hadde romerne nesten helt Sicilia i sine hender og krigen foregikk nesten bare til sjøs. Et mislykket sjørøverangrep i 249 f.Kr. der den romerske flåten led store tap, ble fulgt av årslang stillstand. I 243 f.Kr. klarte romerne å bygge opp en ny flåte og i 241 f.Kr. vant de en avgjørende søslag, hvoretter Kartago signerte freden og Rom fikk kontroll over Sicilia. Øya ble dermed (med unntak av Syracuse) Romas første provins, under et praetors myndighet.
Fred mellom Kartago og Rom skulle ikke vare lenge og konfliktene som fulgte skulle være de mest tragiske og ødeleggende krigene fra den klassiske oldtiden. I 218 f.Kr. brøt det igjen ut krig mellom de to stormaktene, denne gangen på Iberia. Karthagiernes feltherre Hannibal skulle imidlertid bringe konflikten til Rom og nesten ødelegge den mektige bystaten.
Utstyr triarius Gnaeus
Klær
Tunica (tunike)
I det romerske samfunnet var tunica av ull, lin (og i noen tilfeller bomull) det viktigste plagget for både menn og kvinner. I republikkhens periode var det svært populært å gjøre denne lang og strømmende, for å gi samme utstråling som den mer formelle toga som ble brukt av romerske borgere. Dette var imidlertid ikke praktisk for soldater og derfor bar de en kort tunica, med eller uten korte ermer.
Tunica-en som Gnaeus bærer er farget blå. I moderne avbildinger bærer romerske soldater ofte rødt, fordi denne fargen var symbol for krisguden Mars. Det er imidlertid uklart hvilke farger romerske soldater bar, siden fargen per legion (
