I den lange romerske historien har sammensetningen av det romerske legionen endret seg flere ganger. I denne bloggen går vi inn på legionen fra sen kongetid og tidlig romersk republik fram til slutten av første puniske krig.
Romersk krigsføring i indo-europeisk perspektiv
Det romerske samfunnet var dypt gjennomtrengt av tradisjoner fra proto-indo-europeisk opprinnelse. Dette er tydeligt synleg i den romerske krigskulturen gjennom hele Romas historie. Her er noen eksempler:
Patron-klientforhold
Systemet med patroner og klienter var grunnleggende for det romerske samfunnet. Patroner, ofte ledere av mektige familier, delte sin rikdom med mindre velstående romere (klienter) i bytte mot lojalitet og politisk støtte. Disse patron-klientforholdene var basert på eedsvoren gjensidig gjeldsforpliktelse. Statusen til både patron og klient var avhengig av deres rikdom. Så under republikkperioden ble de fattige i samfunnet ofte kjøpt av patroner med brød og penger, slik at de ville stemme på ham under valg.
Hele det romerske samfunnet var bygget på dette systemet av gjensidig gjeldsforpliktelse; de fleste romere var klienter og de fleste patroner var ofte selv klient hos en enda rikere patron. I de tidlige romerske legionene hadde dette forholdet sannsynligvis også sterk innflytelse på ens posisjon. Også forholdet med gudene ble sett på denne måten; derfor var det å bri de riktige ofrene så viktig innen romersk religion.
Denne viktige delen av romersk kultur har sin opprinnelse hos proto-indo-europeiske steppenom. På denne måten kunne husdyr lånes ut av en velstående hyrde til fattige hyrder mot en gjengjeld, ofte i form av militær støtte.
Forbindelsen mellom politikk og religion
I det paganistiske Roma var statsmenn (konger, konsuler og senere keisere) også de høyeste prestene i romersk religion. Romerne så nemlig velstanden til riket sitt som direkte knyttet til et godt forhold mellom mennesker og guder. Statsmmannen var den største patronen i samfunnet, som derfor på sin side var best egnet til å være den største klienten for gudene.
I proto-indo-europeiske samfunn fylte lederen av samfunnet også allerede begge funksjonene: i proto-indo-europeisk skapelsesmyte var den første presten også den første kongen. I begge kulturer hadde lederen av samfunnet som viktigste oppgave å opprettholde den kosmiske orden.
Borgerskap
Borgerskap i romersk tid må ikke forveksles med vårt moderne konsept om det. Romerske borgere var ikke bare mennesker født innen Rikenes grenser, men en privilegert klasse i samfunnet. Bare borgere hadde rettssubjektivitet og politiske rettigheter. Borgerskap ble i de fleste tilfeller bestemt av ens fødsel, og for å bli borger måtte man oppfylle visse forpliktelser overfor samfunnet. For dette var det ofte nødvendig med en viss grad av rikdom.
Det romerske borgerskapet viser likheter med det germanske og keltiske klassesystemet. Dette kan sees i det proto-indo-europeiske konseptet om en brautskatt. Dette systemet stammet fra det tredelte klassesystemet, hvor borgerskap tilsvarte krigerklassen. Mellom dem var det opprinnelig ingen skille.
Ritualisering av triumphtog og Spolia Opima
Etter store romerske militære seiere holdt feltherren et triumphtog gjennom byen, hvor han ofret det lovte krigsbytte til gudene (spesielt Jupiter og Mars), men også til folket. Han gjorde dette ved å organisere store festivaler på egen bekostning og dele ut mynter med sitt ansikt på, som var preget av erobret eddelmetall.
Denne tradisjonen har sin opprinnelse i det indo-europeiske Koryos-ritualet, hvor unge krigere fra samfunnet ble sendt ut for å rane husdyr fra andre stammer. Dette tjente til å opprettholde stammens økonomi. Den som brakte byttet tilbake, ble sett på som en helt som hadde delt rikdom med folket. Dette oppfordret andre krigere til også å gå og rane husdyr, og på denne måten ble tradisjonen opprettholdt.
Allianser
Roma var kjent for sine mange allianser som den brukte meget taktisk, ofte som casus belli for erobringskrig. Til å begynne med ble disse inngått med andre folk på den italienske halvøya og senere i hele riket. Disse alliansene er et uttrykk for eedsvoren gjensidig gjeldsforpliktelse og lignet sterkt på patron-klientforholdene som de romerske familiene hadde seg imellom.
Denne bruken har også sin opprinnelse i proto-indo-europeisk kultur. Allierte som delte på byttet, deltok i den kosmiske orden. Allierte som ikke holdt avtalen sin eller forrådt, måtte ifølge dette verdenssynet bli ødelagt, fordi de skapte kaos.
Reinkarnasjon
Romerne trodde indirekte på reinkarnasjon. Ifølge romersk religion var sjelen udødelelig, men hvor den kom etter døden var avhengig av ens handlinger i livet og hvilken død man hadde dødd. Derfor hersket det en sterk prestasjonskulturen, og likesom i den gamle norrøne kulturen var det derfor en preferanse for død på slagmarken. Noen som døde i kamp gikk til de vakre Elysiske feltene, mens noen som døde naturlig gikk til Asfodelfeltenene. At romerne assosierte efterlivet med åpne felt, peker på deres opprinnelse som steppehyrder.
Den symbolske rollen til spydene
Spydet hadde stor symbolsk betydning for romerne; det var nemlig våpenet til krisgsguden Mars. Blant annet kastet fetiales et blodplettet hasta inn i fiendeomrde for å erklære krig. Et spyd uten spiss (hasta pura) ble også delt ut som militær utmerkelse til erfarne centurions (primipilus).
Spyd hadde ikke bare betydning knyttet til krigsføring; for eksempel ble celibaris-hasta tradisjonelt brukt til å klippe av håret på en brud. Ved handel og rettsvesen markerte et spyd også ofte begynnelsen på transaksjoner (subhastationes) eller var til stede i rettsalen (hasta centumviralis).
Den seremonielle statusen til militærbeltene
Selv beltet til en krieger eller legionær hadde seremoniel betydning: det symboliserte forbindelsen til krigerklassen. Denne bruken var ikke unik for romerne, som kan ses hos den keltiske Hochdorf-krigeren fra 600 f.Kr. Begge folkeslaga finner opprinnelsen til denne tradisjonen hos sine steppeforjeldrer; så ble proto-indo-europeiske militærbelte prominent avbildet på Kurgan-stelene fra 3.500 f.Kr.
Det tidlige romerske legioen (752 -578 f.Kr)
Til omkring 550 f.Kr. fantes det intet organisert romersk legieon. I stedet drog krigsflokker, dannet av ulike klaner, sammen til strid. Disse gruppene opprettholdt forhold til hverandre, basert på eedsvoren gjensidig gjeldsforpliktelse. På denne måten kunne militær slagkraft samles og felles ranplundringer organiseres.
Det er sannsynlig at også romerne hadde en sterk krigerkultur, fordi de italienske folka i jernalderen hadde indo-europeisk opprinnelse. Krig og plundringstokter mellom stammer utgjorde en fast del av samfunnet og ble periodisk organisert mellom klaner. For krigere var dette en måte å skaffe seg rikdom og sosial status. I disse små krigene ble individuelle heltedåder sterkt framhevet, sammenlignbar med krigerkulten beskrevet i Homers Ilias & Odysseen.
Etruskiske hopplittlegiener (578 – 315 f.Kr)
De etruskerne og romerne ble sterkt påvirket av de greske handelskololier som ble etablert på den italienske halvøya. Aristokratiet elsket greske luksusvarer og de gjensidig pengestrømmene. Gjennom denne forbindelsen begynte Roma å modellere seg selv etter formen på en gresk stadstat.
Omkring 550 f.Kr., under perioden som tradisjonelt tilskrives kongen Servius Tullius, virker det som om det ble innført verneplikt hvor menn med borgerrett måtte delta som hoplitter i falanks. Dette må ha vært en stor sosial overgang fra individuelle prestasjonsfokuserte krigere til et samarbeidende hele i en falanksformasjon. Det var sannsynligvis ingen profesjonelle militærmenn i dette legioen bortsett fra borgersoldatene. Ved siden av hoplitter bestod dette legioen av spydkastere, rorarii (senere
