Denne bloggen følger utstyret til Publius, en romersk legionær fra andre legioen under keiser Augustus i år 19 før Kristus. Han kjemper med i Iberia mot opprørske stammer som motsetter seg romersk styre med guerrilla-taktikk.
Caesars arv
Det første århundre f.Kr. var en svært turbulent periode i romersk historie, preget av borgerkrig og politisk uro. På grunn av økende ulikhet i det romerske samfunnet hadde det oppstått en stor konflikt mellom jordreformister og konservative aristokrater. Gaius Julius Caesar ble under disse forholdene svært populær blant folket med sin populistiske politikk. Dette gjorde det ikke bare mulig for ham å bli konsul og prokonsul (guvernør) av Gallia, men også å vinne konflikten mellom populares og optimates og bli utnevnt til diktator for livet. Hans styre endte på idus av mars i 44 f.Kr., da han ble myrdet av en sammensvergelse av optimates, fiender som han hadde skånet som tegn på makt.
Sammensvergerne, som kalte seg selv liberatores (frigjørere), ble ledet av Marcus Iunius Brutus og Gaius Cassius Longinus. De så Caesar som en ny konge og en trussel mot republikken og senatets makt som måtte fjernes, til tross for at Caesar hadde vært Brutus' fadersfigur i stor del av hans liv. De hadde imidlertid vurdert feil at en stor del av folket og hæren ville stå bak dem: legionene som var lojale til Caesar og hans tilhengere jaget dem ut av Italia-halvøya. Disse troppene ble nå ledet av Caesars tre viktigste etterfølgere, nemlig Marcus Antonius, hans høyre hånd, Lepidus, pretoren som hadde utnevnt ham til diktator, og Gaius Octavianus, hans unge fetter. Til tross for mangel på erfaring og ung alder (18 år gammel da Caesar døde) skulle denne Octavianus lykkes med å gripe Romes makt i løpet av det kommende tiåret.
Det andre triumviratet
Det første året etter Caesars død oppstod en stor konflikt mellom Octavianus og Marcus Antonius om Caesars arv. Dette gjorde at liberatores i de østlige provinsene kunne bygge opp en hær. Under ledelse av sønnen til Caesars gamle erzfiende Caesar, Sextus Pompeius, blokkerte en flåte kornforsyningen til Roma for å sulte byen ut. Marcus Antonius, Octavianus og Lepidus møttes og inngikk det såkalte andre triumviratet (trestyre) for å stoppe liberatores. Caesars etterfølgere fikk diktatorisk fullmakt fra senatet for dette.
I 42 f.Kr. gjorde Marcus Antonius og Octavianus kort prosess med armeene til Cassius og Brutus i to slag ved den makedonske Filippi. Lederne av liberatores begikk en etter en selvmord etter begge nederlagene, for ikke å bli tatt til fange. Marcus Antonius sørget for at liket til Brutus ble behandlet med respekt og gravlagt, fordi de to hadde vært tette venner hele livet før borgerkrigen og Brutus bare ville ha deltatt i mordet på Caesar hvis Antonius ble skånet. Marcus Antonius ble igjen i øst i det romerske riket, mens Octavianus vendte tilbake til Italia.
På hjemmebanen viste Octavianus mindre nåde overfor sine fiender og sørget for en terror som var sammenlignbar med Sullas styre. Eiendommene og eiendelene til romere som hadde sympati for liberatores eller kritikk av triumviratet ble ekspropriert; forræder ble drept på blodige måter.
I mellomtiden hadde det oppstått sprekker i triumviratet. Octavianus fikk Lepidus på villspor bak den unge Pompeius' hær i Nord-Afrika i 36 f.Kr. På grunn av deres generals dårlige prestasjon fikk Octavianus store deler av Lepidus' hær til å løpe over til seg selv. Dette gjorde ham til maktens mann i vesten og Lepidus var ute av triumviratet. Marcus Antonius begynte på samme tid å oppføre seg som en hellenistisk konge og ble fra samme år avhengig av den egyptiske dronningen Cleopatra, som ble satt på tronen av Caesar 10 år tidligere. Marcus Antonius brøt ekteskapet med Octavianus' søster og ble stefaren til Caesarion, barnet som Cleopatra fikk med Caesar. Octavianus klarte mellom 33 og 32 f.Kr. å vende det romerske folket og senatet mot Marcus Antonius ved å gjøre effektiv bruk av propaganda som skildret ham som en forræder og østlig despot under Cleopatras innflytelse, som ville gjøre den østlige delen av det romerske riket til et ptolemeisk kongedømme.
Octavianus var blitt Caesars favorittetterfolger i øynene på senatet, folket og Romes legioner. I 31 f.Kr. beseiret han med hjelp fra sin general Marcus Vipsanius Agrippa ptolemeernes flåte ved Actium i Hellas; året etter erobret han Egypt. Marcus Antonius og Cleopatra begikk kort tid etter hverandre selvmord og Octavianus lot den unge Caesarion henrette. Hermed oppnådde Octavianus den endelige seier og var han ikke bare den mektigste mannen i det romerske riket, men i den (tidligere) hellenistiske verden.
Augustus: den første keiseren
Fordi han hadde gjort slutt på nesten et århundres serie av borgerkrig, ble Octavianus mottatt som en helt i Roma. Han beholdt den diktatoriske makten fra triumviratet og ble valgt til konsul år etter år. I 27 f.Kr. fikk han en ny tittel fra senatet, Augustus (den opphøyde), som ga ham anerkjennelse som en figur som var utnevnt av gudene til å herske over Roma. Selv om han i alt annet enn navn var dette, sørget han for aldri å bli regnet som monark. Han lot senatet fortsette å bestå og fikk sammen med "den opphøyde" ikke tittelen keiser, men princeps: "først blant likemenn", av senatet (princeps senatus) og folket i Roma (princeps civitas). Denne tittelen ble også uoffisielt brukt av konsulene i republikken, og på denne måten klarte Augustus også å grunnfeste sin utnevning som enevelder i Romes tradisjoner. Selv om han ble sett på som mannen som hadde gjenopprettet republikken, var han i virkeligheten den som hadde gitt den gamle politiske strukturen dødsstøtet.
For å sikre at man aksepterte hans eneveldi, sørget Augustus for en stor mengde propaganda. For dette gjorde han svært effektiv bruk av romersk symbolisme og tradisjon, som han på subtil måte omformet for å rettferdiggjøre sin makt og presentere seg selv som en handlingens mann som hadde brakt fred og stabilitet. Keiserkultus som hadde oppstått, skildret ham ikke som en despot eller militær hersker, men som en pater patriae, en slags "far for folket" som var den ultimate patronen med alle romere som hans klienter. Akkurat som en far i det patriarkalske romerske samfunnet styrte familien, styrte Augustus således det romerske riket.
Spesielt bringingen av fred ble sterkt vektlagt i hans propaganda. Han lot således dørene til templet til Janus i Roma lukkes i 29 f.Kr, etter døden til Cleopatra og Marcus Antonius. Disse dørene hadde siden kongedømmetiden vært et viktig symbol i det romerske samfunnet: de holdt seg stengt i fredstid og ble åpnet når Roma dro i krig. I hele Romes historie fram til Augustus' tid hadde dørene vært stengt bare noen få ganger i kort varighet; sist var over 200 år før, etter slutten av den første puniske krigen i 241 f.Kr. Hermed symboliserte keiseren at han etter krigene mot Karthago, konfliktene med galliere og andre latinske folk og til slutt alle borgerkrigene endelig hadde brakt fred til Roma. Han lot også tekster som Res Gestae Divi Augusti (gjerningene til den hellige augustus) spre i form av inskripsjoner gjennom hele riket, en slags rapporter i førsteperson der han beskrev sine prestasjoner og godhet for folket.
Selv om han lot seg skildre som fredsbringer, satte Augustus Roma raskt på krigssti. Under hans styre erobret romerne de siste delene av Iberia, Alpene og Donau-områdene. Han prøvde også å erobre Germanien helt til Elben, men dette mislyktes med et spektakulært nederlag, Varus-slaget i Teutoburg-skogen i år 9 e.Kr. Til slutt døde Augustus i 14 e.Kr., og hans adopterte etterkommere skulle etterfølge ham; grunnlaget for en dynastie som i det kommende århundre skulle alt annet enn bringe fred for det romerske riket.
Hæren i principatet
Våpenutrusningen til legionæren ble på tidspunktet for principatet levert av den romerske staten. Denne produserte rustning, våpen og kleding i spesielle fabricae, verksteder over hele riket. Våpenustyr ble produsert i stor skala og gjenbrukt: dermed var utstyret til legionene konsistent. Forskjellen mellom hastati, principes og triarii var forsvunnet i denne perioden. I stedet var hæren sammensatt av legionærer, hjelpetropper-kavaleri og hjelpetropper-bueskyttere. Fordelen med dette var at fokus lå på en konsistent type infanteri med konsistent bevæpning, trening og inndeling.
Utstyret til en legionær var ment å være så praktisk og funksjonelt som mulig. En legionær måtte
